Du blir hyllet for at du vågde å stå frem, gjorde noe som de andre syns var bra. Du vokser på det, får selvtillit. Det er en god følelse. Men du kan ikke få applaus for alt det du gjør. Da mister den effekten. Av og til er det den applausen du ikke fikk som betyr aller mest. Når du har gitt andre plass, snudd scenelyset mot en som kanskje fortjener applausen enda mer enn deg. Når du kan glede deg over andres suksess. Da er du større enn deg selv.
Da vi åpnet i 2005, var vi den første og eneste teaterbarnehagen i Norden. Nå har vi tre avdelinger, to i Grimstad og en i Arendal. Og så har vi utvidet oss selv til å bli både natur og teaterbarnehage. Det er fordi naturen stadig blir viktigere for oss. Og da kan det være smart å bli enda bedre kjent med den, synes vi. Vi tror vi kan bli ganske gode venner etterhvert. Vi har mye å lære av hverandre.
I dag er det mange som kjenner Villa Matilda.
Vi er ikke rikskjendiser, hvis det var det du trodde. Men de som steller med barnehagepedagogikk og slikt, vet godt hvordan vi tenker og hva vi står for. De skryter av oss og refererer til Matilda-metoden rett som det er. Det har vi sett i både stortingsmeldinger, aviser og fagblader. Til og med den nasjonale barnehageprisen har vi fått. Det liker vi godt. Slikt betyr mye for oss, selvsagt gjør det det. Når det er sagt, så er det ingen bekreftelse som kan måle seg med den vi får i fra barna selv. De elsker å være her, sammen med oss og alle de andre vennene de har her. Det å få være med på å utvikle disse små personlighetene til å bli glade i seg selv, få dem til å oppdage hvor mye de egentlig er i stand til å klare, bygge sjøltillitt og stolthet – ja, se det er den største og mest fantastiske gleden du kan oppleve i vår verden. Så har vi også et personale som er håndplukket for slike oppgaver.
Som vet at den jobben de gjør er den viktigste av alle jobber de kan ha. Vi tror at foreldrene til barna kjenner mye på at det stemmer ganske godt.
Som du vet nå, er Villa Matilda en natur og teaterbarnehage. Vi roter i jorda, planter kål og gulrøtter og mye annet rart. Hvis du bare passer på å gi plantene nok vann og snakker litt med dem sånn av og til, tar det ikke lange tiden før de vokser seg til og blir gode og runde. Når de har vokst og grodd seg ferdig, høster vi dem inn og spiser dem. Det hørtes sikkert brutalt ut, men det er sånn det er.
Og så spiller vi teater, lager skuespill og sånn. Det er ingen enkel jobb. Bare tenk på alt det du må lære deg utenat, for eksempel. Alt du må trene på, alle ordene som skal falle på riktig plass. Men når du har holdt på med sånne ting en stund, så blir du også ganske flink til det etterhvert. Da er det lett. Det aller beste med å spille teater er likevel å få kle seg ut sammen med andre. Merk deg akkurat det, for det er ikke fullt så morsomt å kle seg ut når du er alene. Du kan ta på deg parykk, en vilter sirkusrød kjole, henge på deg et slips eller en bart. Og vips! så er du en helt annen. Da kan vi le godt av hverandre, kan du tro. Når vi spiller for foreldre og besteforeldre, hender det at de griner. Det er fordi de er glade, har vi fått beskjed om. Det er helt i orden å grine.
Men vi spiller ikke bare teater og roter i jorda, hvis det var det du trodde. Da hadde vi nok blitt ganske tullerusk etterhvert. Vi gjør mye annet også. Vi maler og tegner krusseduller, lager rare skulpturer, danser, synger sanger, leker sisten og hopper i sølepytter som alle andre. En gang i mellom drar vi til byen for å handle og betale regninger. Da hender det at vi opptrer ute i bygatene med et lite teaterstykke vi har øvd inn. Ved andre anledninger tar vi turen bort til eldresenteret, fremfører et skuespill og river i en sang eller to. Det pleier vi å gjøre ganske ofte forresten. Da blir folk glade. Og så klapper de noe voldsomt. Da blir vi glade for at vi gjorde dem glade.
Alt henger sammen med alt.
Villa Matilda tar leken på alvor. Og vi tar den noen hakk videre, bruker den som utgangspunkt for virketrang og skaperglede. Det handler om å utforske, kjenne gleden av å mestre, drive frem sitt eget. Som alt annet i dette livet, handler det om trening. Og da blir man også ganske flink med tiden. Slikt stimulerer. Vi kaller det for lekelæring.
Matilda-barna har enestående ferdigheter som også kommer til uttrykk når de begynner på skolen. De skiller seg positivt ut, er trygge på seg selv, våger å stå frem, hive seg utpå. I tillegg er de selvstendige, viser respekt og omsorg for andre.
I HODET, HJERTET OG MAGEN.
Det føles bra å være fornøyd med seg selv. Så bra er det, at du blir glad av det. Når det kommer til stykket, er det vel kanskje den beste følelsen du kan ha. Du blir lettere å ha med å gjøre og ting blir ikke så vanskelige som det gjør hvis du er lei deg.
Har du tenkt over hva som gjør deg fornøyd noen gang, eller er det bare noe som skjer helt automatisk uten at du tenker på det i det hele tatt? Det er ofte sånn, at det bare er noe som skjer der og da. Når du har laget en kjempeflott tegning, en vakker fugl, en elg eller noe sånn. Når du har klart å hoppe like langt som vennen din eller kanskje lenger. Når du har lært deg noen nye bokstaver og fått skryt for det. Når du har sagt noe fint som gjorde en annen glad. Når du klarer å gjøre mer enn det du trodde på forhånd. Det er da det skjer. Du blir fornøyd med deg selv. Stolt av det du klarte, det du gjorde.
På den andre siden eller i motsatt fall, hvis noen sier at du ikke er så bra som du trodde, så kan du bli så trist og lei deg at du begynner å grine. Det er ikke fullt så kjekt. Akkurat det kan vi kanskje tenke litt ekstra på når vi er sammen med vennene våre.
Alt kan ikke være like bra bestandig. Du må ha litt av hvert for å vokse som menneske. Vi snakker mye om sånne følelser i barnehagen. Det er fordi de er viktige for oss. For både hodet, hjertet og magen. Ja, for hele den fantastiske kroppen vår.
Villa Matilda er den første barnehagen i landet som har satset på kreativ spisskompetanse. Her jobber danseren, musikeren, billedkunstneren og dramaturgen side om side med pedagogene og assistentene. Vi har til og med en rockemusiker som vi er nødt til å gi fri en gang imellom fordi han skal på turne med bandet sitt til andre kanter av jorden. Så populær er han. Resten av tiden er han her sammen med oss, lærer oss hvordan det skal gjøres. Trener du nok så kan du bli god i all slags, sier han. Bare det er et lite kunststykke i seg selv.
Liker du kunst? Det gjør vi i Villa Matilda. Vi jobber med små og store kunstverk hele dagen. Av og til blir det så fint som dette, andre ganger ser det ikke ut i måneskinn en gang. Det er sånn det er å jobbe med kunst, du vet aldri hva som kommer ut av det når du holder på. Det er det som gjør det så spennende. Noen mener at kunst bare kan lages av kunstnere. I så fall er vi alle kunstnere. Kjenner du at det skjer noe inni kroppen din, så er det kunst du holder på med. Det kjenner vi mye på. Visste du at barn som blir stimulert av kunst og kultur blir bedre i matte forresten? Nå vet du det. Så viktig er det med kunst.
TANKEMASKINEN er en nesten uutømmelig kilde til funderinger over livets mange mysterier. Det gjelder bare å holde den i vigør, la den få lov til å spinne rundt. Barna har en egen evne til å se litt annerledes på tingene. Her har du et lite skråsyn på det å fiske.
HER HAR DU MEG.
Når du skal fiske må du ha sydvest og helst sånne fiskebriller. Da kan du fiske nesten over alt. Morfaren min har en sånn sydvest. Og han har fisket før. Når du fisker, så må du ikke glemme å ha krok på. Den som hiver kroken lengst får alltid de største fiskene.
FISKING I VANNPYTT. VIKTIG!
Tenk at du for eksempel har sett en stor fisk en gang. Sånn når du er på havet eller på en vannpytt. Vannpyttene er de beste sjøene i verden. De liker jeg godt. Tenk at det finnes sånne digre fisker nede i sånne pytter. Morfaren min snakker hele tiden om det. At hvis du bare ser godt nok nedi der, så kan du se fisker du aldri har sett før. De bor der nede hele livet sitt. De går i butikken og gjør altslags. De er i barnehagen og på jobb. Når de kommer hjem igjen, ser de på TV og går på do. Det er helt sant. En gang så morfaren min en fisk som spilte trompet. Han sier du må ligge helt stille når du skal kikke i pytten altså. Men du kan ikke fiske de fiskene som bor nede i pytten. De er altfor lure. De ser kroken med en gang. Her i barnehagen lærer vi hvordan vi skal være i båt. Du må ha vest på, sitte rolig og ikke tulle omkring. Da kan du ramle over bordet og gå til bunns.
I dag skal jeg være skipper på båten. Det har jeg gledet meg til i hele natt.
I Villa Matilda er vi i dag 155 barn og 50 ansatte, pluss vaktmester og renholdere. Mange av barna kommer fra andre land og kulturer. Det inspirerer. Og de har det bra sammen med oss, får sin egen bestevenn og lærer seg det norske språket raskere enn en engelsk mil. Gjett hvem som jubler høyest når de begynner på skolen?
KATTENE HAR NI LIV. VI HAR TO. ET INNELIV OG ET UTELIV.
De fuglene som er mye ute og svømmer på vannet, får svømmehud mellom tærne. Det visste du kanskje. Vi mennesker får utendørshud når vi er lenge ute. Har du hørt om det? Det er når du har vært mye ute i sol og vind og regn og alt mulig annet rart. Da blir huden din gjerne litt hardere og mørkere, mer seig liksom. Det er utendørshud. Det er bra for nattesøvnen å være mye ute.
Det er ikke bra å være for lenge inne, det er ikke bra for humøret. Da kan du fort glemme at det finns en verden utenfor med både sol og regn. Visste du forresten at det er det dårlige været som gjør det gode godt? Vi er mye ute. Det er flott å være sammen med naturen. Nå i det siste har det regnet og blåst litt for mye, synes vi. Naturen prøver å fortelle oss noe hele tiden. Det er flott at naturen er det den er. Det er ikke alltid den liker at vi blander oss inn i alt den holder på med. Du skal være litt forsiktig, du lurer ikke naturen. Men det er lov å tulle hvis du har lyst. Det er veldig høyt under taket.
Før menneskene kom, var alt bare natur. Nå er menneskene en del av naturen. Og da må vi passe på hverandre. Her i Villa Matilda lærer vi mye om hvordan vi skal oppføre oss i naturen. Den har mye å lære oss. Har du forresten lagt merke til hvor stilt det kan være i skogen? Du hører så godt når det er stille. Av og til lurer vi på om denne stillheten kan brukes til noe fornuftig. Det kan du. Du kan for eksempel bruke den til å tenke. Jo stillere du er ute i naturen, jo mer opplever du. Har du tenkt på det? Hvor lydløst klarer du å gå i naturen?
De minste tingene ute i naturen finner du på de store tingene. På steinene, nede i jorda, under busk og kratt. Larvene, insektene, maur og mus og sånn. Det er der de er og holder på med sitt, tumler rundt og lager veier og tunneller. I forhold til størrelsen bruker de ikke lange tiden på å lage dem. De har det travelt. Vi hadde sikkert brukt mange år på å gjøre den samme jobben. Det er ikke alt vi vet om dem, men vi begynner å bli godt kjent med dem. Vi følger med. De er egentlig ganske greie å ha med å gjøre. Det tenker vi ganske mye på. Men at katten har ni liv, det skjønner vi fremdeles ikke. For det har den.
Et par ganger i måneden setter vi opp litt større teaterforestillinger, gjerne med utgangspunkt i barnelitteraturen og bøker vi har lest oss opp på fra før av. Og bare så det er sagt – ingenting engasjerer mer enn når du vet hva som kommer. Som oftest er det de voksne som er skuespillere, men ikke alltid. Det hender at en av hovedrollene går til et av barna. Når forestillingen er over, er det barnas tur til å spille det samme stykket om igjen etter egen husk. Da skulle du vært her.
FORKLEDD
SJENANSE
Selv om du ikke alltid føler deg på topp, skal du være glad for den du er. Og så kan du tenke på at du helt sikkert kommer til å forandre deg etterhvert som du blir større og eldre. Selv voksne forandrer seg hele tiden. De er likevel seg selv.
I barnehagen vår leker vi oss ofte med å være en annen enn den vi er. Det er ikke lett, for egentlig er du jo bare deg selv. De kan prøve de som vil. Noen syns det er vanskelig å ta på seg kostyme og gå inn i en slik rolle, mens andre sjenerer seg ikke i det hele tatt. Det å være sjenert er ingen god følelse å kjenne på. Hjertet hamrer i brystet ditt og du får ikke frem et eneste ord. Mest av alt får du lyst til å springe vekk og gjemme deg en plass ingen kan se deg. Det er nesten den samme følelsen du har når du er redd for et eller annet. De fleste mennesker har hatt den opplevelsen. Det som er bra å vite er at sjenanse faktisk kan overvinnes. Men da må du trene på det.
I Villa Matilda har vi utstillinger og setter opp forestillinger hele tiden. Klassikere, vårt eget materiale, barnas. Og vi har sporadiske opptrinn, griper fatt i situasjoner som oppstår i hverdagen. Det er sterke føleleser i sving. Gråt, latter og glede. Hånd i hånd. Følelsene er viktige for oss. Det å våge å kjenne på dem, sette ord på dem, snakke og spille dem ut, gjør oss tryggere. På oss selv, og på andre. Under tiden utvikler barna en helt spesiell omsorg for hverandre. De er våkne og tilstede, tar ansvar for hverandres ve og vel. Det å være i et slikt miljø, er en sterk opplevelse. Ja, for oss voksne også. Og litt etter litt, så klarer du til og med å bekjempe sjenansen. Den bare glir bort og forsvinner, som dugg for solen.
JEG KAN FORTELLE DEG NOE
MORSOMT OG SÅ KAN DU LE.
Det er viktig å le. Det gjør godt. Du kjenner det med en gang etterpå du har ledd. At du er gladere, litt lettere i humøret, at det ikke er så farlig. Det er morsomt å le sammen med andre. Av og til kan du le av deg selv også, det er kanskje enda morsommere. Har du prøvd det?
Vi kan ikke alltid le av de samme tingene, av de samme vitsene. Det skulle bare mangle. Du skal være litt i form for å kunne le, være litt glad inni deg liksom. Har du en dårlig dag, kan det være vanskelig å le av noe som helst. Det er helt i orden. Men går det over dager uten at du nesten ikke klarer å få til et smil en gang, er det et tegn på at du ikke har det så bra som du burde hatt det. Slikt legger vi merke til, skal du vite. Og da har vi nok en del å snakke om.
Her i Villa Matilda er vi ikke så opptatt av å være perfekte. Vi er ikke på den greinen i det hele tatt. Vi er mest opptatt av å ha det gøy sammen, bruke den fantasien vi har fått utdelt til å finne på saker og ting som alle kan kose seg med og ha nytte av. Av og til er det lettere sagt enn gjort. Da er det fint å ha voksne som er akkurat like glade i å tulle, leke og kle seg ut som alle andre.
Plutselig kan de dukke opp med de villeste ideer og påfunn, lekse av seg både det ene og det andre. Sandra Sukkerspinn er en gjenganger. Hun kan ta hele rommet hvis hun er i det draget. Litt verre da med han Gym-Jim, klovnen KrøllGitar, piraten Jens Lillegutt, Klaus Reagens Rør, den skumle heksa og alle de andre virrekoppene. De er ikke like lette å bli kloke på bestandig, men det er en mening med alt som det heter. Rollespillet er en av de viktigste pedagogiske plattformene i Matilda-modellen. Det bruker å skje fantastiske ting under disse opptrinnene, setter i gang hele registeret av tanker og følelser. Det er en magisk tilstand å være i. Som oftest utrolig gøy, andre ganger ikke fullt så morsomt. Det kommer helt an på hvordan du har det inni deg. Av og til kan det dukke opp ting som det kan være veldig vanskelig å snakke om. Da er det bra å vite at du er trygg og blant de beste vennene du kan ha i hele verden.
Uansett hvordan du velger å se det, rollespill eller ikke rollespill, så er vi glade for at vi har virkelige forbilder som vi alle kan se opp til. Vi har voksne som bryr seg uendelig mye om hver eneste en av oss. Voksne du kan stole på og snakke med om alt mellom himmel og jord, selv om det er aldri så vanskelig. Som ikke gjør forskjell, enten du er en forskremt liten kanin eller bare deg selv. Er ikke det det aller viktigste kanskje?
DEN SOM LURER PÅ MYE VET SANNSYNLIGVIS MER ENN ANDRE OM ALT DE IKKE VET.Her har du Klaus Reagens Rør. Han er professor i forskning og fysikk. Som forsker vet du ikke alltid helt hva du holder på med, pleier han å si. Det er derfor du forsker. (Akkurat som vi ikke visste det!)
En forsker tenker på mye rart. Han kan for eksempel lure på om det går an å lære en elg å sykle, om hvem som tenner på sola om morgenen eller hva som skjer når du blander melk og bakepulver i boks det har vært pepperkaker oppi.
Sånne ting. Noen ganger hender det at det eksploderer ting i luften mens han holder på. Da blir han glad. Andre ganger blir han irritert fordi han ikke klarer å finne ut hvem som har glemt å skru av gatelyktene når de har vært ute på tur. Men det er sånn det er å være forsker. Du har alltid noe å lure på. Men selv om du ikke alltid finner ut noe, så er det alltid noen som vil være med å forske. Det går som regel fortere å finne ut av ting når vi er mange. Her i Villa Matilda forsker vi og driver med fysikk en hel måned i slengen. Da blir det forsket på alt mellom himmel og jord. Akkurat som vi bruker en måned på å tenke matematikk. Naturlig nok går det mye i tall, men det hender vi roter oss bort. Og det har vi alle noe å lære av.
DEN BESTE
UTEHUSKESTUEN
I MANNS
OMKRETS.
Det er herlig å være ute, trekke frisk luft og bevege seg. Ekstra herlig er det når du har den utehuskestuen som vi har. Den er bare vårs og har så mange ting i seg at du nesten glemmer hvor du er. Her kan du vase rundt i sandkassen, sykle i ring, slå ut med armene og leke helikopter, eller bare finne deg en liten benk og sitte der mo alene og kjenne på uteluften, tenke på viktige ting. Det er fint det også av og til.
Men best av alt er det at det er så mange å leke med. Hvis du vil, kan du leke med de som er større enn deg. Eller mindre enn deg, hvis du skjønner.
I Villa Matilda har vi nemlig ingen avdelinger som skiller de store fra de små. Vi er sammen om det meste og trives veldig bra med det. I den grad vi deler oss i grupper, er det etter aktivitetene. Og aktivitetene, de velger du selv, enten du er ute eller inne. Men nå er vi altså ute. Og da må vi selvsagt snakke om den vesle landsbyen vår. Det er ikke noe hvasomhelst. Den er bygget opp fra grunnen med de fineste og mest solide materialene du kan tenke deg. Vi har både hus og butikk, grillhytte og bensinstasjon hvis du trenger påfyll. Vil du være politimester, har vi uniform og blått blinkende lys. Ellers går sykkelstiene på kryss og tvers gjennom hele byen, det er klatretårn, husker og hinderløyper som det nesten er umulig å komme seg gjennom uten å velte. Men det gjør ikke så farlig egentlig. Du lærer deg fort å balansere når du får trent opp motorteknikken.
Nevnte vi svevebanen? Nåja – hvis du tør altså, så kan du sette deg i kørja og sveve over landsbyen som ei kråke. Du skal være en rar liten ugle hvis du ikke liker utehuskestuen vår, det er sikkert.
EVENTYRHUS
MED GULL I KROKENE.
Husene våre er langt over hundre år gamle. De har vakre utskjæringer både her og der. Det er gjort for at menneskene skal ha noe fint å se på mens de er her. Det hjelper på humøret. Vi steller godt med husene våre, passer på dem som noen smeder. Til å hjelpe oss med det har vi hatt byantikvaren og mange flinke snekkere inne i bildet.
Dermed er husene stort sett blitt like fine som de var da de var unge.
Og de bygningstekniske grepene er gjort i henhold til dagens krav, som det heter så flott. Blant annet har noen av dem fått både vannbåren varme og fullsprinklet brannalarmanlegg. Så vet du det. Det som likevel tar kaka, mener mange, er alle de flotte stilmøblene vi har inne. Mange av sofaene og stolene våre er fra 1800-tallet. Ett hopp der, så går du til himmels. Og teppene, de er fra Persia. Visste du forresten at sånne tepper kan fly?
Det er noe helt spesielt med gamle hus. De har så mye å fortelle og går aldri tomme for historier. Av og til er det som om de holder på å sprekke av lyst til å fortelle om alt de har opplevd. Da pleier det å knirke noe voldsomt i dørene, kan du tro. Men vi vet hvor vi har dem. Du kan snakke med gamle hus. De hører på deg, lytter. Og de holder på hemmeligheter. Akkurat som en god venn gjør det. Husene er noen av de beste vennene vi har.
PÅ EGRA
HAR VI
VERDENS
FLOTTESTE
EPLEHAGE.
Visste du at kostholdet er det som har størst betydning for et barns sunne utvikling? Nå vet du det. Det kommer faktisk foran fysisk aktivitet, så viktig er det. Vi er glade i å lage mat. Så glade at vi har vår egen ernæringsekspert som setter opp menyen vår. Fullverdig kost gjennom hele dagen, til alle måltider.
Kan det bli bedre?
Trærne er kjempehøye og skikkelig gamle. Når høsten kommer og eplene begynner å bli modne, setter vi oss under trærne med svære matpakker og følger med.
Vi vet hvordan eplene tenker. De vil ned. Men så er de litt engstelige av seg, det er høyt å falle. De bare henger og henger, helt til de en vakker dag blir for tunge og ikke klarer mer. Det er da vi kommer dem til unnsetning og plukker dem forsiktig ned. Klart vi gjør dem en stor tjeneste. Som takk for hjelpen kan vi kose oss med eplepai og nypresset eplesaft til langt ut i november. For en hage!
Villa Matilda natur og teaterbarnehage har tre ærverdige barnehagebaser i Grimstad og Arendal.
Anita S. Grandemo er styreleder og eier. Hun er ganske grei å snakke med. Du treffer henne på telefon 472 90 343.
Dybedalsveien 9, 4877 Grimstad
Daglig leder, Lene Pedersen – 473 81 564
Stedlig ansvarlig, Mia Helen Buflaten – 940 04 777
Storgaten 60-62, 4876 Grimstad
Daglig leder, Lene Pedersen – 473 81 564
Stedlig ansvarlig, Alexandra Zambrano-Gundersen – 948 35 853
Fredens vei 7, 4836 Arendal
Daglig leder, Lene Pedersen – 473 81 564
Stedlig ansvarlig, Siri Matre – 909 50 151
